Hvem skal holde reisemålene i gang?

Et reisemål blir ikke bra av seg selv. Noen må sørge for at aktørene snakker sammen, at utviklingen fungerer for lokalsamfunnet, at høysesongen ikke vokser seg for stor og at gjestene finner veien til mer enn de mest kjente stedene. På de fleste norske reisemål er det destinasjonsselskapet som gjør den jobben, ofte uten at det legges merke til.

Selskapene er i stor grad finansiert av næringen selv, og overnattingsbedriftene har vært blant de største bidragsyterne. Modellen har fungert fordi alle har sett nytten av den. Det som er bra for reisemålet, er bra for dem som lever av det.

Nå endrer rammene seg. NHO Reiseliv mente fra starten at det fantes bedre løsninger enn et besøksbidrag på overnatting, men nå er det vedtatt, og kommuner med særlig stor belastning kan innføre det fra 2027. Da må vi snakke om konsekvensene.

Hotellene får en ny kostnad, og kommunene får en ny inntekt. Det er både naturlig og forståelig at hotellene går gjennom budsjettene og vurderer hva de skal bruke penger på. I Lofoten har seks hotellkjeder varslet at de vil trekke seg ut av Destination Lofoten. Det kan skje på andre reisemål også, for regnestykket er det samme overalt.

Det er lett å forstå begge sider. For hotellet er det en regning som må gå opp. For kommunen er det en ny inntekt som skal brukes fornuftig. Men hvis resultatet blir at destinasjonsselskapet mister ressursene sine, står vi igjen med mindre reisemålsarbeid enn før, selv om det samlet kommer inn mer penger.

Det er her kommunene kommer inn. Vi mener de bør bruke deler av besøksbidraget på destinasjonsselskapene. Pengene kommer fra hotellene og gjestene deres, og de skal gi bedre besøksstyring. Det er nettopp det destinasjonsselskapene jobber med hver dag. Da må de ha en tydelig plass når pengene skal fordeles, og næringen må være med i samtalen fra starten, slik at alle vet hva bidraget skal brukes til.

Det er ikke snakk om en gave til destinasjonsselskapene. Det er en måte å bruke pengene der kompetansen allerede finnes. De kjenner reisemålet, de kjenner bedriftene, og de vet hvor presset oppstår og hvor det er plass til flere gjester. Det er den kunnskapen kommunen trenger for å bruke besøksbidraget godt.

Vi må ikke glemme hva destinasjonsselskapene faktisk bidrar med. De er limet mellom hotellet, restauranten, aktivitetsbedriften og kommunen. Uten dem blir reisemålet en samling enkeltbedrifter i stedet for et helhetlig tilbud. De trenger forutsigbare rammer for å kunne planlegge lenger frem enn til neste budsjett. Mister de bidrag, mister de også muligheten til å gjøre jobben som kommer hele næringen til gode.

Det ville vært uheldig om en ordning som skal gi bedre besøksstyring, endte med å svekke dem som har kunnskapen til å få det til. Et fagmiljø som har brukt år på å bli kjent med et reisemål, får vi ikke tilbake over natten. Gjestene vil merke det først, og til slutt hele lokalsamfunnet.

Dette er ikke en sak der noen skal vinne og andre tape. Vi har alle interesse av at reisemålene er attraktive, godt drevet og noe lokalsamfunnene kan være stolte av. Da må vi finne løsninger sammen, der kommune, hoteller og destinasjonsselskaper drar i samme retning.

Besøksbidraget skal gi bedre reisemål. Da må vi også ta vare på dem som bygger dem.