Kollektivtransport er reiselivspolitikk

Under Arendalsuka samlet Virke Reiseliv, Fjord Tours, Vy og SJ Norge stortingspolitikere, fylkeskommunen, transportaktører og reiselivsledere til debatt om ett spørsmål: Kan kollektivtransport bli ryggraden i fremtidens norske reiseliv?

Debatten avdekket et paradoks som preger norsk reiselivspolitikk. Norge har store ambisjoner for et bærekraftig reiseliv. Vi ønsker at flere skal reise klimavennlig, oppleve mer av landet og legge igjen verdiskaping i lokalsamfunnene. Likevel er det fortsatt bilen som for mange turister fremstår som det enkleste, tryggeste og mest forutsigbare alternativet.

Resultatet er at vi fortsatt er et bil- og flybasert reisemål, til tross for at vi har noen av Europas vakreste og mest attraktive kollektivbaserte reiseruter.

For reiselivet handler kollektivtransport om langt mer enn transport. Det handler om tilgjengelighet, konkurransekraft og verdiskaping. Når tog, buss, båt og aktiviteter ikke henger sammen, blir det vanskelig å skape de sømløse reiseopplevelsene gjestene forventer. Én forsinkelse kan være nok til å velte hele reisen. Reiselivet opplever at tilbudet i for liten grad er tilpasset turisters behov, og at sviktende forutsigbarhet gjør det vanskeligere å utvikle attraktive reiseopplegg.

Utfordringen er ikke at det mangler gode transportaktører eller vilje til samarbeid. Problemet er at kollektivtransporten i stor grad planlegges ut fra innbyggernes behov for skole, arbeid og daglige reiser. Det er forståelig. Men konsekvensen er at turiststrømmer, sesongvariasjoner og fritidsreiser ofte faller utenfor planleggingen. Reiselivet blir sjelden definert som en kundegruppe det skal tas særskilt hensyn til.

Samtidig kan nettopp turistene være en del av løsningen. Mange destinasjoner opplever store sesongvariasjoner og utfordringer med å opprettholde kollektivtilbud gjennom hele året. Flere besøkende kan gi høyere passasjergrunnlag, bedre økonomi og bidra til å opprettholde ruter som også er viktige for lokalbefolkningen. Reiselivet og kollektivtransporten er derfor ikke motsetninger. De er gjensidig avhengige av hverandre.

Vi trenger mer fleksible anbud, bedre samordning mellom transportformer, større grad av gjennomgående billettering og tydeligere ansvar for hele reisen. Turisten bryr seg ikke om hvem som eier skinnegangen, kjører bussen eller selger billetten. Turisten forventer at reisen fungerer.

Derfor trenger vi et skifte i måten vi tenker transport på.

For det første må turiststrømmer bli et legitimt hensyn når kollektivtilbud planlegges. Når tusenvis av mennesker besøker en region om sommeren, bør det påvirke rutetilbudet på samme måte som store arbeidsreiser påvirker tilbudet resten av året.

For det andre må staten i langt større grad se samferdsel og reiseliv i sammenheng. Regjeringen arbeider med en handlingsplan for reiselivet. Da bør tilgjengelighet og mobilitet være en sentral del av løsningen, ikke et sidespor.

For det tredje må kollektivtransport ses som en investering i verdiskaping. Turister er ikke en kostnad for transportsystemet. De er betalende kunder som kan bidra til å opprettholde ruter og tilbud som også kommer lokalbefolkningen til gode.

Det er på tide å erkjenne at kollektivtransport ikke bare er samferdselspolitikk.

Det er reiselivspolitikk. Og det er næringspolitikk.