Statsbudsjettet avslører den største misforståelsen om norsk reiseliv

Statsbudsjettet viser at norsk politikk fortsatt behandler reiselivet som et resultat av andre politikkområder, ikke som en næring i seg selv.

Det er en stadig mer krevende strategi.

For mens Norge diskuterer vei, jernbane, distriktsutvikling, kultur, eksport og arbeidsplasser hver for seg, har flere av våre konkurrentland for lengst forstått at reiselivet binder alt dette sammen.

Reiselivet er ikke bare en næring som bruker infrastruktur. Reiselivet gjør infrastrukturen lønnsom.

Det er ikke bare en næring som trenger kompetanse. Reiselivet skaper arbeidsplasser for mennesker som ellers ville stått utenfor arbeidslivet.

Det er ikke bare en eksportnæring. Det er en eksportnæring der kundene faktisk kommer til Norge.

Når regjeringen selv peker på svak jobbvekst i årene som kommer, burde dette få større konsekvenser for prioriteringene.

Norsk reiseliv trenger ikke store subsidier. Næringen ber heller ikke om særbehandling.

Men den trenger at politikerne ser helheten.

Statsbudsjettet inneholder gode enkeltgrep. Det er positivt at reiselivet nå har fått en egen budsjettpost. Det gir synlighet og gjør det enklere å følge utviklingen over tid. Det er positivt at regjeringen viderefører investeringer i transportløsninger, kollektivtilbud og digitale reiseverktøy. Og det er positivt at arbeidet med en ny reisegarantiordning fortsetter.

Utfordringen er at disse tiltakene fortsatt behandles som enkeltstående saker.

Det som mangler er en tydelig erkjennelse av at reiselivet har blitt en av Norges viktigste fremtidsnæringer.

Mange politikere omtaler fortsatt olje, industri og teknologi som de store vekstmotorene. Det er viktige næringer. Men reiselivet er allerede en av landets største eksportnæringer, og kanskje den næringen som raskest kan skape nye arbeidsplasser over hele landet.

Når et hotell ansetter flere, skapes det samtidig aktivitet for transport, opplevelser, handel, kultur og servering.

Når flere utenlandske gjester besøker Norge utenfor sommersesongen, styrkes grunnlaget for lokalsamfunn som ellers ville opplevd lavere aktivitet.

Når internasjonale filmproduksjoner legges til Norge, markedsføres norske reisemål til millioner av potensielle besøkende, lenge før en eneste reklamekampanje er kjøpt inn.

Derfor blir det også vanskelig å forstå at så mange av tiltakene som direkte påvirker reiselivets konkurransekraft fortsatt må kjempe om oppmerksomheten i ulike departementer og budsjettkapitler.

Det mest interessante ved statsbudsjettet 2027 er derfor ikke hva som står i tabellene.

Det er hva som fortsatt mangler.

·       Mangelen på en samlet politikk for en næring som politikere stadig oftere beskriver som viktig.

·       Mangelen på koblingen mellom eksportambisjoner og internasjonal markedsføring.

·       Mangelen på koblingen mellom arbeidskraftbehov og reiselivsutdanning.

·       Mangelen på koblingen mellom samferdsel og verdiskaping.

Og mangelen på forståelsen av at reiselivet ikke er et resultat av vellykket politikk andre steder. Reiselivet er politikk.

Den dagen denne erkjennelsen får gjennomslag i statsbudsjettet, vil vi kunne snakke om en reell satsing på norsk reiseliv.

Inntil da får vi kanskje nøye oss med at næringen har fått sin egen budsjettpost.

Det er et skritt i riktig retning. Men det er fortsatt et godt stykke igjen til mål.